For et år. Blitt pappa. Kjøpt leilighet. Og hatt noen spennende oppdrag.

Magasinet-saken min om de 25 ledende nazistene under andre verdenskrig  var visst noe så sjeldent som en kioskvelter, ser den brukes aktivt i  tv-reklamene for Magasinet nå om dagen.

Da blir man litt stolt.

(I ærlighetens navn: Den var ikke min idé, men likevel'a!)

Den Magasinet-saken som utvilsomt gjorde mest inntrykk på meg ifjor var  møtet med rockemusiker Harald Tusberg Jr i forbindelse med bidraget hans  til Raga Rockers-hyllesten «Sannhet på boks».

En av 80-tallets nesten-men-ikke-helt-fortellinger som fikk livet lagt i  grus på 90-tallet, for så å sakte men sikkert bygge opp igjen livet og  karrieren. Sjekk ut «Hokus Pokus» og «Methadonald»Spotify for en  kjapp introduksjon. Forhåpentligvis dukker det opp noe innspilt av  eksperimentene hans sammen med Bugge Wesseltoft også etter hvert.

I nærmest Dagbladet FREDAG-sk ånd gjorde fjeset mitt comeback i et par av  Magasinet-sakene mine i år, men uten at noen av dem inkluderte testiklene  mine på samme måte som naturistreportasjen min fra 2009 hvor jeg pådro  meg min første Jævla Bra Byline (vurder selv om du vil trykke på denne  lenka).

Først dro jeg ut på russebuss med årets kull av rød- og blåkledte i  forsøk på å gjenvinne den tapte russetida mi

Jeg ble bilsyk.

Deretter dro jeg på Jan Thomas-toget, som er akkurat det det høres ut  som: Bli ditt beste selv med mesterstylisten himself i løpet av en åtte  timer lang togtur fra Oslo til Bergen.

Jeg ble togsyk.

Og for sikkerhets skyld brettet jeg ut oppveksten min med både mobbing og  dataspill i et essay over fire sider i helgeavisa (ligger også fritt ute her). Eneste gangen jeg har  begynt å grine mens jeg skrev.

Tilbakemeldingene, både fra dem som kjenner seg igjen og dem som bare vil  si at det er fint skrevet, har vært overveldende og minnet meg på én  ting:

Jeg er en fyr som liker å få ros, men ikke aner hvordan jeg skal svare på  den når jeg får den. Føler liksom at jeg må si et eller annet når jeg får  en mail, men samtidig kjennes svarene mine flåsete om jeg sier noe annet  enn bare «takk». Og så føles «takk» så utrolig formelt og avvisende om  noen har skrevet langt og kanskje fortalt om sine egne erfaringer.

Et problem i samme kategori som å vite hva man skal si når amerikanere  hilser deg med «how are you», altså.

Uansett. Essayet var bestilt av Fritt Ord, som for tida jobber med enskrivekonkurranse kalt Digitale Liv hvor målsetningen er «nye ord om dataspill».  Altså å å utvide samtalen om spillmediet og bringe den videre. Som jeg jo  i blant forsøker på selv.

Foruten essayet samarbeider jeg med Fritt Ord om en serie diskusjonspanel  om spill, og ledet det første i desember i Fritt Ords lokaler bak  slottet.

VG og Dagbladet hadde begge lagt ned spillsatsingene sine den uka (det  ble senere klart at PressFire likevel fortsetter for seg selv, men i  uavhengig form - kommer til å bidra der når jeg kan), så vi hadde en  heftig, men kjip, aktualitetsmedvind for temaet, som var  spilljournalistikk. Full sal. Krysser fingrene for at det gjentar seg 27.  januar, når vi skal snakke om krig i dataspill.

Antall film/tv-spalter i helgeavisa: 50, sånn cirka.

Video er en ting som fortsatt skjer, selv om jeg er litt usikker på om  det blir mer Spillhjerte - det er en ganske møysommelig castingprossess  når premisset er kjente folk som både er ihuga dataspillere og som har  tid og lyst til å stille opp.

For National Geographic Channel (via freshingene i Newslab) fulgte jeg Håvard Lilleheie  da han skulle inspisere en kanon som skulle skyte ham ut. Bekymring og  tenners gnissel på morsomst mulige vis.

Sammen med Tanya Nysveen regisserte jeg dokuserien hennes «Sommerjobben» TV  2. Vi fulgte et knippe ungdommer landet over gjennom det som for de  fleste av dem var det første virkelige møtet med arbeidslivet.

Jeg og Tanya delte også opptaksregi på «Ung Igjen», som var en reality-sak  klekket ut av MexikoMedia som gikk på VGTV. 60 år gamle Magne ble  plassert i et kollektiv med 22-åringer for å leve som dem i én uke.

Like  gøy å spille inn som det var å se på, med husarbeid, Tinder-dating og  tropisk house som personlige favoritter.

Og for PressFire fikk jeg og «Spillhjerte»-kumpan Lars-Petter Iversen  selveste Nolan North (spillverdenens mest sporty mann!) til gi oss en  spontan rolletolkning av «Uncharted»-rollefiguren hans, Nathan Drake, i  en hule utenfor Askim.

Ingen hopper som Nolan:

Hva mer? Jeg var gjest på podcasten til David Skaufjord igjen for å  snakke om eventyrspill, og det var akkurat like trivelig som sist.

Foreløpige ting på plakaten i 2016:

Diskusjonspanelene. Flere Magasinet-saker. 50 nye film/tv-spalter.  Pappaperm. Finne et sted å henge den lille «Achewood»-oljepasetellen jeg  kjøpte av fabelaktige Chris Onstad.

Bedre helse tilstrebes også (installerte en sånn  derre app), samtidig som jeg forsøker å finne ut av de smarteste bruksområdene for Pebble-klokka mi.

Til syvende og sist domineres alt uansett av avkommets kontinuerlige vekst i skjønn  harmoni med gjeldende vekstkurver.

Avkommet har allerede sin første tann på vei, tre måneder gammel. Snart  lærer avkommet å kravle. Hjemmekontoret må sikres mot avkom. Avkommet må  sikres mot ting i leiligheten. Et intrikat system av gjerder, polstring  og forbud mot duker blir hverdagen.

Posted
AuthorMartin Bergesen