Først av alt: Ny sesong av Spillhjerte!

I denne omgangen er det Hasse HopeErik SolbakkenKjetil JansrudFredrik Saroea fra DatarockErlend Hjelvik fra Kvelertak og Isac Elliot som dukker opp i ruta for å prate om alt fra Commodore 64 til Flappy Bird.

I skrivende stund er vi kommet til fjerde episode, hvor Kjetil Jansrud forteller om Dota 2, som han godt kan spille noen timer etter at han har tatt OL-gull.

De som så forrige sesong vil nok merke at det visuelle har fått et godt løft denne gangen. Det er fordi jeg har hatt med superdyktige Lars-Petter Iversen på kamera og fargekorrigering.

Hva ellers? Ganske mye ellers, faktisk.

Jeg har dukka opp noen ganger på KulturhusetNRK P2 i det siste for å snakke om henholdsvis dataspill-inspirert teater i The Drowned Man (som jeg også har skrevet om for PressFire), fanfilmer og Better Call Saul.

Samtidig var jeg gjest på podcasten David Skaufjord forklarer alt, hvor David, Erling Rostvåg fra Spillmatic og jeg vi hadde tidenes mest ugjennomtrengelige (for ikke-spillere) diskusjon om Assassin's Creed-serien.

En spesielt fin ting med podcasten til David er at man får denne koppen:

IMG_0135.JPG

Det viktigste jeg har lært etter noen runder på radio:

Å ha på hodetelefoner og høre meg selv samtidig som jeg forsøker å føre en brukbar samtale er UMULIG.  Hodet mitt går inn i samme modus som når jeg spiller inn vokal til musikk eller voiceover på videoer, jeg blir overfokusert på hvordan jeg puster og hvorvidt diksjonen min er grei eller ikke. Av med dem.

Skriver fortsatt. Selvsagt. Jeg har fått en ukentlig spalte i Dagbladets lørdagsavis hvor jeg skriver om tv og film, vanligvis koblet mot hva som er å finne på tv og strømmetjenester.

I praksis betyr det alt fra profiler på folk som James Spader, Bob Odenkirk og Brit Marling til en ny Philip K. Dick-serie, kultklassikeren Galaxy Quest, reklamen som invaderer tv-seriene og hvor flink Sven Nordin egentlig er i svensk.

Og så er det Magasinet, da. Her er noen av artiklene jeg har vært spesielt fornøyd med de siste månedene:

Medieoppslag og diskusjoner om hva dataspill egentlig gjør med oss (spesielt yngre spillere) blir ofte veldig sorthvitt mellom dem som tror man blir et aggressivt og ødelagt menneske og dem som insisterer på at påvirkningen (spesielt i negativ retning) bare er vrøvl og skremsel.

Sannheten er sjelden sorthvitt, veldig ofte grå. Men grå trenger ikke bety kjedelig.

Denne artikkelen var et forsøk på å nyansere debatten litt ved å både ta en prat med noen av de unge spillerne og forskerne som ofte opplever at konklusjonene deres vris ut av alle proporsjoner både av media og interessegrupper på begge sider av spekteret.

Det var litt skummelt å portrettere Karl Ove Knausgård. Ikke fordi han er så skummel selv, men fordi det er skrevet så utrolig mye om ham fra før - både av ham selv og andre. Hva nytt kan man liksom grave opp?

Det hjalp i det minste at han var et veldig åpent og imøtekommende intervjuobjekt som tross jetlag holdt ut å ha meg hengende i hælene i nærmere 24 timer uten å klage en eneste gang.

Så er det som alltid frustrerende at man bare får plass til en brøkdel av råmaterialet i selve portrettet (bak betalingsmur). Men sånt är livet. Tydeligvis.

Aage Samuelsen, asså. Vekkelsespredikanten som var Norges kanskje første rocker.

Denne artikkelen (bak betalingsmur) skrev jeg i anledning det som ville vært hans hundrede fødselsdag. Det er stas med denne typen saker, hvor jeg får fordype meg i en liten bit av historien jeg kanskje ikke har hatt noe aktivt forhold til tidligere.

Og å møte dem som vokste opp med ham som far, med alt det medførte av både glade og tunge stunder, gjorde veldig inntrykk.

Posted
AuthorMartin Bergesen