For et år. Blitt pappa. Kjøpt leilighet. Og hatt noen spennende oppdrag.

Magasinet-saken min om de 25 ledende nazistene under andre verdenskrig  var visst noe så sjeldent som en kioskvelter, ser den brukes aktivt i  tv-reklamene for Magasinet nå om dagen.

Da blir man litt stolt.

(I ærlighetens navn: Den var ikke min idé, men likevel'a!)

Den Magasinet-saken som utvilsomt gjorde mest inntrykk på meg ifjor var  møtet med rockemusiker Harald Tusberg Jr i forbindelse med bidraget hans  til Raga Rockers-hyllesten «Sannhet på boks».

En av 80-tallets nesten-men-ikke-helt-fortellinger som fikk livet lagt i  grus på 90-tallet, for så å sakte men sikkert bygge opp igjen livet og  karrieren. Sjekk ut «Hokus Pokus» og «Methadonald»Spotify for en  kjapp introduksjon. Forhåpentligvis dukker det opp noe innspilt av  eksperimentene hans sammen med Bugge Wesseltoft også etter hvert.

I nærmest Dagbladet FREDAG-sk ånd gjorde fjeset mitt comeback i et par av  Magasinet-sakene mine i år, men uten at noen av dem inkluderte testiklene  mine på samme måte som naturistreportasjen min fra 2009 hvor jeg pådro  meg min første Jævla Bra Byline (vurder selv om du vil trykke på denne  lenka).

Først dro jeg ut på russebuss med årets kull av rød- og blåkledte i  forsøk på å gjenvinne den tapte russetida mi

Jeg ble bilsyk.

Deretter dro jeg på Jan Thomas-toget, som er akkurat det det høres ut  som: Bli ditt beste selv med mesterstylisten himself i løpet av en åtte  timer lang togtur fra Oslo til Bergen.

Jeg ble togsyk.

Og for sikkerhets skyld brettet jeg ut oppveksten min med både mobbing og  dataspill i et essay over fire sider i helgeavisa (ligger også fritt ute her). Eneste gangen jeg har  begynt å grine mens jeg skrev.

Tilbakemeldingene, både fra dem som kjenner seg igjen og dem som bare vil  si at det er fint skrevet, har vært overveldende og minnet meg på én  ting:

Jeg er en fyr som liker å få ros, men ikke aner hvordan jeg skal svare på  den når jeg får den. Føler liksom at jeg må si et eller annet når jeg får  en mail, men samtidig kjennes svarene mine flåsete om jeg sier noe annet  enn bare «takk». Og så føles «takk» så utrolig formelt og avvisende om  noen har skrevet langt og kanskje fortalt om sine egne erfaringer.

Et problem i samme kategori som å vite hva man skal si når amerikanere  hilser deg med «how are you», altså.

Uansett. Essayet var bestilt av Fritt Ord, som for tida jobber med enskrivekonkurranse kalt Digitale Liv hvor målsetningen er «nye ord om dataspill».  Altså å å utvide samtalen om spillmediet og bringe den videre. Som jeg jo  i blant forsøker på selv.

Foruten essayet samarbeider jeg med Fritt Ord om en serie diskusjonspanel  om spill, og ledet det første i desember i Fritt Ords lokaler bak  slottet.

VG og Dagbladet hadde begge lagt ned spillsatsingene sine den uka (det  ble senere klart at PressFire likevel fortsetter for seg selv, men i  uavhengig form - kommer til å bidra der når jeg kan), så vi hadde en  heftig, men kjip, aktualitetsmedvind for temaet, som var  spilljournalistikk. Full sal. Krysser fingrene for at det gjentar seg 27.  januar, når vi skal snakke om krig i dataspill.

Antall film/tv-spalter i helgeavisa: 50, sånn cirka.

Video er en ting som fortsatt skjer, selv om jeg er litt usikker på om  det blir mer Spillhjerte - det er en ganske møysommelig castingprossess  når premisset er kjente folk som både er ihuga dataspillere og som har  tid og lyst til å stille opp.

For National Geographic Channel (via freshingene i Newslab) fulgte jeg Håvard Lilleheie  da han skulle inspisere en kanon som skulle skyte ham ut. Bekymring og  tenners gnissel på morsomst mulige vis.

Sammen med Tanya Nysveen regisserte jeg dokuserien hennes «Sommerjobben» TV  2. Vi fulgte et knippe ungdommer landet over gjennom det som for de  fleste av dem var det første virkelige møtet med arbeidslivet.

Jeg og Tanya delte også opptaksregi på «Ung Igjen», som var en reality-sak  klekket ut av MexikoMedia som gikk på VGTV. 60 år gamle Magne ble  plassert i et kollektiv med 22-åringer for å leve som dem i én uke.

Like  gøy å spille inn som det var å se på, med husarbeid, Tinder-dating og  tropisk house som personlige favoritter.

Og for PressFire fikk jeg og «Spillhjerte»-kumpan Lars-Petter Iversen  selveste Nolan North (spillverdenens mest sporty mann!) til gi oss en  spontan rolletolkning av «Uncharted»-rollefiguren hans, Nathan Drake, i  en hule utenfor Askim.

Ingen hopper som Nolan:

Hva mer? Jeg var gjest på podcasten til David Skaufjord igjen for å  snakke om eventyrspill, og det var akkurat like trivelig som sist.

Foreløpige ting på plakaten i 2016:

Diskusjonspanelene. Flere Magasinet-saker. 50 nye film/tv-spalter.  Pappaperm. Finne et sted å henge den lille «Achewood»-oljepasetellen jeg  kjøpte av fabelaktige Chris Onstad.

Bedre helse tilstrebes også (installerte en sånn  derre app), samtidig som jeg forsøker å finne ut av de smarteste bruksområdene for Pebble-klokka mi.

Til syvende og sist domineres alt uansett av avkommets kontinuerlige vekst i skjønn  harmoni med gjeldende vekstkurver.

Avkommet har allerede sin første tann på vei, tre måneder gammel. Snart  lærer avkommet å kravle. Hjemmekontoret må sikres mot avkom. Avkommet må  sikres mot ting i leiligheten. Et intrikat system av gjerder, polstring  og forbud mot duker blir hverdagen.

Posted
AuthorMartin Bergesen

Først av alt: Ny sesong av Spillhjerte!

I denne omgangen er det Hasse HopeErik SolbakkenKjetil JansrudFredrik Saroea fra DatarockErlend Hjelvik fra Kvelertak og Isac Elliot som dukker opp i ruta for å prate om alt fra Commodore 64 til Flappy Bird.

I skrivende stund er vi kommet til fjerde episode, hvor Kjetil Jansrud forteller om Dota 2, som han godt kan spille noen timer etter at han har tatt OL-gull.

De som så forrige sesong vil nok merke at det visuelle har fått et godt løft denne gangen. Det er fordi jeg har hatt med superdyktige Lars-Petter Iversen på kamera og fargekorrigering.

Hva ellers? Ganske mye ellers, faktisk.

Jeg har dukka opp noen ganger på KulturhusetNRK P2 i det siste for å snakke om henholdsvis dataspill-inspirert teater i The Drowned Man (som jeg også har skrevet om for PressFire), fanfilmer og Better Call Saul.

Samtidig var jeg gjest på podcasten David Skaufjord forklarer alt, hvor David, Erling Rostvåg fra Spillmatic og jeg vi hadde tidenes mest ugjennomtrengelige (for ikke-spillere) diskusjon om Assassin's Creed-serien.

En spesielt fin ting med podcasten til David er at man får denne koppen:

IMG_0135.JPG

Det viktigste jeg har lært etter noen runder på radio:

Å ha på hodetelefoner og høre meg selv samtidig som jeg forsøker å føre en brukbar samtale er UMULIG.  Hodet mitt går inn i samme modus som når jeg spiller inn vokal til musikk eller voiceover på videoer, jeg blir overfokusert på hvordan jeg puster og hvorvidt diksjonen min er grei eller ikke. Av med dem.

Skriver fortsatt. Selvsagt. Jeg har fått en ukentlig spalte i Dagbladets lørdagsavis hvor jeg skriver om tv og film, vanligvis koblet mot hva som er å finne på tv og strømmetjenester.

I praksis betyr det alt fra profiler på folk som James Spader, Bob Odenkirk og Brit Marling til en ny Philip K. Dick-serie, kultklassikeren Galaxy Quest, reklamen som invaderer tv-seriene og hvor flink Sven Nordin egentlig er i svensk.

Og så er det Magasinet, da. Her er noen av artiklene jeg har vært spesielt fornøyd med de siste månedene:

Medieoppslag og diskusjoner om hva dataspill egentlig gjør med oss (spesielt yngre spillere) blir ofte veldig sorthvitt mellom dem som tror man blir et aggressivt og ødelagt menneske og dem som insisterer på at påvirkningen (spesielt i negativ retning) bare er vrøvl og skremsel.

Sannheten er sjelden sorthvitt, veldig ofte grå. Men grå trenger ikke bety kjedelig.

Denne artikkelen var et forsøk på å nyansere debatten litt ved å både ta en prat med noen av de unge spillerne og forskerne som ofte opplever at konklusjonene deres vris ut av alle proporsjoner både av media og interessegrupper på begge sider av spekteret.

Det var litt skummelt å portrettere Karl Ove Knausgård. Ikke fordi han er så skummel selv, men fordi det er skrevet så utrolig mye om ham fra før - både av ham selv og andre. Hva nytt kan man liksom grave opp?

Det hjalp i det minste at han var et veldig åpent og imøtekommende intervjuobjekt som tross jetlag holdt ut å ha meg hengende i hælene i nærmere 24 timer uten å klage en eneste gang.

Så er det som alltid frustrerende at man bare får plass til en brøkdel av råmaterialet i selve portrettet (bak betalingsmur). Men sånt är livet. Tydeligvis.

Aage Samuelsen, asså. Vekkelsespredikanten som var Norges kanskje første rocker.

Denne artikkelen (bak betalingsmur) skrev jeg i anledning det som ville vært hans hundrede fødselsdag. Det er stas med denne typen saker, hvor jeg får fordype meg i en liten bit av historien jeg kanskje ikke har hatt noe aktivt forhold til tidligere.

Og å møte dem som vokste opp med ham som far, med alt det medførte av både glade og tunge stunder, gjorde veldig inntrykk.

Posted
AuthorMartin Bergesen

Sommer! Sol! En del torden/regn! Og tilbake som frilanser etter et år med faste oppdrag for I Kveld Med Ylvis og Filter.

Første sak er for Dagbladet Magasinet, og handler om kongehusene i Europa, med utgangspunkt i den spanske krisen.

Består de, eller vil de falle?

Spoiler: De består (antagelig).

Nysgjerrige personer kan lese sulamitten her (krever innlogging, men første uka er gratis).

Jeg dro til Madrid for reportasjebiten og ble veldig solbrent på toppen av hodet mitt, som ikke drar fordel av den naturlige beskyttelsen en hårmanke gir.

På grunn av tidspress måtte det solmarinerte hodet mitt smøres med kaffe, før deler av saken ble skrevet på et hotellrom jeg først antok var vinduløst.

Sannheten var nifsere.

Bak tunge, tunge gardiner fant og åpnet jeg et vindu som ikke ledet ut, men derimot ga innsyn i en mørk summende sjakt.

Jeg stakk hodet ut, men kunne verken se bunn eller topp, kun en rad med vinduer som glødet rødt i mørket.

Teoretisk sett kunne hullet strekke seg evig langt nedover, og klokka halv to om natta føltes det litt som jeg titta ut over kanten til avgrunnen.

Ingenting stirra tilbake, så jeg sov greit likevel.

Posted
AuthorMartin Bergesen

Jobbinga mi som Filter-redaktør (vi er en del redaktører, altså) nærmer seg fire måneder nå.

Stort sett jobber jeg med å skrible saker, eller med frilanskontakt, men en morsom avstikker har vært å kunne lage en ny og temmelig enkel web-tv-serie jeg har kalt En scene.

Den er inspirert av Anatomy of a Scene-klippene fra New York Times, og konseptet går rett og slett ut på at norske regissører (og muligens andre filmfolk) får velge ut én scene fra filmen sin og snakke om den.

Alt fra anekdoter fra innspillingen til hvilke elementer scena som skal forsterke tematikken de ønsker å få frem.

Enkelt og temmelig kjapt å produsere. Heldigvis, siden dette er et overskuddsprosjekt jeg får til nå og da, så det finnes ingen fast publiseringsfrekvens.

Tre episoder hittil (henholdsvis Blind, Permafrost og De Umoralske), som alle kan sees her.

I samme kategori snakka jeg nylig med Ole Bratt Birkeland, som har vært fotograf på Utopia, en av mine nye favorittserier.

Det er fint å kunne gjøre sånt, ringe folk som gjør ting man liker og forsøke å få øye på tannhjulene som snurrer under overflata.

Samtidig har jeg lyst til å snurre et par tannhjul selv.

Jeg har begynt å skrive historier (sånne som aldri har skjedd), noe jeg også har forsøkt å få til før uten helt å . Litt mer dedikert denne gangen, tror jeg, og det trengs.

Å jobbe fullt og samtidig skulle leke rundt i fantasien på fritida krever en god dose disiplin.

Noe som minner meg på at jeg burde slutte å skrive her og heller vende tilbake til det jeg egentlig skulle holde på med.

Posted
AuthorMartin Bergesen

Som en nyhetsside for alt Martin Bergesen-relatert må Utvan.net sies å ha vært en fiasko hittil. Nyttårsforsettet er brukt opp på det sedvanlige treningsløftet, så antagelig vil fiaskoen vedvare i 2014. Drømmen om en varm og personlig blogg, jevnlig oppdatert med matoppskrifter og festbilder, forblir en drøm.

Men åkei, nå er jeg her. Hva sier du, stråmann? Du spør hva jeg har gjort i det siste?

Vakkert illustrert av Lisa Aisato!

I sommer jobba jeg hardt med en artikkel om hva fremtiden bringer (dessverre bak betalingsvegg) for Dagbladet Magasinet som endte på 58.000 tegn etter redigering og dukka opp nå i desember.

Et lite drømmeprosjekt splitta opp i 39 små og store saker som blant annet ga meg en unnskyldning til å besøke trivelige Bertolt Meyer i Zürich (mannen med verdens mest avanserte robothånd) og telefonintervjue den særdeles inspirerende Dickson Despommier om vertikale bondegårder.

Høsten gikk med til å være gjestebooker for I Kveld Med Ylvis. En av de morsomste tingene jeg har blitt spurt om å jobbe med, på et kontor fullt av kolleger som gjorde at man gleda seg til å gå på jobb hver dag (lunsjen var også god).

Meg og tilfeldig utvalgt rev.

 

Utvalgte supergjester: Donkeyboy som lurte Bård til å spise eldrepølse og Charter-Svein som nesten gikk i bakken av å prøve virtual reality.

Nå om dagen er jeg engasjert fulltid i noen måneder hos tv- og filmbloggen Filter, hvor jeg pumper ut mer eller mindre nerdete filmstoff til fingrene blør. For å dempe blodtapet er vi på utkikk etter skribenter. Om du av en eller annen grunn kommer over disse ordene, send oss en mail på post ætt filtermagasin dått com, da vel!

Litt web-tv blir det også tid til - jeg og konemor har slått oss sammen med flinkeflinkis Lars-Petter Iversen og funnet et sted og en fyr som begge er perfekte for en gladknotete tv-serie.

Vi lager piloten nå.

Å, og jeg forsøker fortsatt å holde ambisjonen om å være spilljournalist ved like. Dermed har jeg skrevet om det interaktive teateret The Drowned Man for PressFire.no - det var nesten som å rusle rundt i et spill. En rimelig lykkelig seanse, altså.

Posted
AuthorMartin Bergesen
SpillhjerteLogo.jpg

Jeg og kone har plutselig laga en serie for nett-tv om kjente folk som spiller tv-spill for PressFire.no og DBTV. Spillhjerte ble navnet vi landa på etter en liten hjernestorming med PressFire-gjengen.

Vi har besøkt Viktoria Winge, Christer Falck, Donkeyboy-brødrene og Jaa9 & OnklP mens vår gode kumpan i Molde, Erik Hattrem, har møtt Ole Gunnar Solskjær. Minecraft, FIFA, Tetris, Guild Wars og Football Manager er noen av spillene vi har prata om og spilt.

Jø og fyse som vi gleder oss til at folk skal begynne å se på! Premieren er lørdag 16. februar, men allerede nå kan man gå inn på landingssida via addressen Spillhjerte.no og ta en titt på traileren.

Posted
AuthorMartin Bergesen
Reach for the stars

Reach for the stars

I blant er jeg og kone dumme og bestiller fra Peppes eller Chili eller noe fordi vi ganske enkelt har glemt hvor lavt de kan la en pizza synke og likevel kreve 3-400 kroner for jobben. I blant er vi enda dummere og kjøper pizza lokalt. Sist fra Bislett Kebab, som ikke bare holder til på Bislett.

I de deigete dvaske bunners land er den tungeløse mannen konge. Jeg er rimelig sikker på at biffen i pizzaen deres egentlig var lever. Altså, biff og lever kan være ganske like utseendemessig i stekt tilstand, men selv om noen skulle ha forbyttet dem er det utrolig merkelig. Hvilke pizzasteder er det som har lever i arsenalet sitt i utgangspunktet?

Uansett. Big One har nå bestemt seg for å konkurrere med Peppes og Bislett og alle andre kebabsjappepizzeriaer ved å levere et tilsvarende produkt rett i frysedisken. Vi er alltid dumme nok til å gi sånt en sjans.

Hepp

Hepp

Den er en tjukk jævel, med to stivfrosne beger rømmedressing gjemt i pakken. Vannbad til dressingen, pizza inn i ovnen på pizzastein. Vi må jo i det minste forsøke å gi den et best mulig utgangspunkt.

Laget på samme måte som takeaway. Big One-imperiet er stolte over å endelig ha knekt koden for superpizza, altså.

Laget på samme måte som takeaway. Big One-imperiet er stolte over å endelig ha knekt koden for superpizza, altså.

Det er et gjennomført opplegg, det skal de ha. Tjukk eske som med takeaway, sånn at dama i kassa sier at "denne skal dere vel ikke betale for her?" Vi burde tatt henne på ordet. Til og med prisen (134 spenn) matcher kebabsjappepizzaene som Big One konkurrerer med.

Avgrunnens beist

Avgrunnens beist

Ut av ovnen. Munn mot bunn og ost og kjøtt og tomatsaus. Den litt slappe deigbiten under osten fordi bunnen er for tjukk og suger til seg fuktighet fra den smakløse sausen som en svamp. Den totale likegyldigheten i fyllet. Rømmedressing over for å skjule smaken av bunnløs eksistensiell angst slaktedyrene som endte på denne deigskiva må ha følt før safta ble tappa ut av dem.

Det er bare å gratulere. Big One Take Away lever opp til ambisjonene om å kopiere pizzeriaene i nabolaget vårt. Nest etter den jævlige "hjemmelagde" grandisen er dette den aller, aller dummeste stykket deig som har blitt solgt i en frysedisk på lenge.

Posted
AuthorMartin Bergesen
Transient

Det viser seg at jeg skal skrive om film og tv og sånt for Comoyo Filter fremover. I første omgang har jeg anmeldt NRKs nye TV-serie «The Spiral». Fin, men litt ufokusert.

Rid ål æbåt itt!

Posted
AuthorMartin Bergesen