En passe mengde Martin Bergesen

Blogg

Slik spiller du med barna dine

Denne kommentaren er en redigert utgave av noe jeg opprinnelig publiserte hos VGs Familieklubben.

Mellom mange foreldre og barn går det et skille når det gjelder spill.

Der spillene for barna kan være en kilde til glede og mestring, og et viktig sosialt knutepunkt, opplever mange foreldre dem først og fremst som kilde til konflikt og bekymring, både når det gjelder tidsbruk og spillinnhold.

Et godt eksempel er NRK-artikkelen om muskelsyke Mats, som gjennom dataspill fikk et vindu ut mot verden. Foreldrene hans forsto ikke verdien av det sønnen kalte «en port til verden» før han var borte. Slik er situasjonen i mange hjem.

Spillverdenene, som slukes med blikk og knappeklikk, forblir en fremmed fascinasjon for mange mødre og fedre. Der en interesse for hester eller fotball eller bøker kan være lettere å forstå, all den tid man selv har erfaring med det, kan spillene fremstå som et fremmed og truende landskap.

Noen foreldre reagerer med å sette foten hardt ned. Andre slenger hendene i været og gir opp forsøkene på å regulere skjermbruken.

Begge deler er å avvise noe som er en viktig del av livet til barnet.

Men hvordan involverer man seg i noe man selv ikke forstår?

Senk konfliktnivået

Det finnes råd i bøtter og spann, selvsagt. Tar du en titt på Medietilsynets nettsider, er tipsene ting som «Skaff deg selv kunnskap om dataspill» eller «Spill med barna, vær aktiv og nysgjerrig».

Gode tips, men også temmelig generelle og kortfattede. Hva innebærer de egentlig?

Et blogginnlegg av Camilla Lynne Bakkeng fikk bein å gå på i 2018, der det kjapt spredte seg over nett og fra avis til avis, med det enkle rådet om å sette seg ned og stirre og spørre til man skjønner litt mer. Å gi det tid og tålmodighet, og få lavere konfliktnivå og bedre kommunikasjon tilbake.

Det er en veldig god start. Men jeg tror det kan være lurt å gå enda ett skritt lenger.

Det om skiller spill fra for eksempel bøker eller fjernsyn, er at de er et aktivt, deltagende medium. Å lese om et spill i en reportasje eller passivt observere innholdet i en video eller mens noen andre spiller strekker ikke til, fordi det som definerer opplevelsen faller bort.

Du føler det ikke på huden. Forskjellen er som å lese ti bøker om fjernsyn versus det å sitte gjennom én Idol-sending eller «Game of Thrones»-episode.

Så, her er et forslag om du likevel synker sammen foran en mobilskjerm eller et fjernsyn på kveldstid:

Oppgrader skjermtiden din. Erstatt noe av den passive TV-tittingen og rastløse Facebook-surfingen med aktive og fokuserte spilleøkter, gjerne sammen med barna.

For å være helt ærlig er sjansen stor for at de første timene dine i dataspillenes verden ikke vil være spesielt morsomme. Faktisk kan de være ekstremt klossete og frustrerende.

Utfordrende for voksne

Etter å ha jobbet i ett år med en bok om å lære dataspill, har jeg innsett at dette kan være et overveldende medium for nykommere å skulle ta fatt på i 2020.

Spillene er egentlig blitt enklere, men terskelen for å lære seg de grunnleggende ferdighetene har vokst, et sted mellom det å lære å sykle og det å lære å lese.

For barn går dette kjapt. Små vesener som kan la seg fascinere av en sko bare den har blinkende lys på hælen, blir selvgående når de bades i lyset fra en skjerm.

Men i voksen alder kan det være mer utfordrende å akseptere at du ikke umiddelbart mestrer spillene, og å ha tro på at det vil gi mening med litt tid og tålmodighet.

Mye handler om kontrollene. I årene som har gått siden «Super Mario Bros.» var en enkel, sidelengs øvelse med løping og hopping, har utviklingen gått i rakettfart.

På 90-tallet gjorde teknologiske fremskritt at spillmiljøer ble tredimensjonale i stedet for todimensjonale, og kontrollene endret seg deretter.

I den flate verdenen Mario befolket på 80- og tidlig 90-tallet, ruslet vi til venstre eller høyre med den ene tommelen på et styrkekors, og vi hoppet med et knappetrykk på den andre tommelen. Oversiktlig og intuitivt.

I moderne spill, og da gjerne de som er mest populære blant barn og unge, er spillverdenen tredimensjonal og kan utforskes i alle retninger. Populære titler som «Fortnite», «Minecraft» og «Overwatch» krever alle to godt koordinerte tomler og pekefingre over to stikker og femten knapper, eventuelt tilsvarende koordinasjon over tastatur og mus.

Lær å lese

I tillegg kommer utfordringen med å tolke de ulike spilluttrykkene.

Forskjellene dataspillene imellom kan være like stor som mellom en fotballkamp og en diktkveld.

Å forstå seg på puslespillet «Candy Crush Saga» på mobilen er for eksempel av begrenset nytteverdi om avkommet lever og ånder for skytespillet «Fortnite». Og det å være en kløpper i «Fortnite» gir begrenset innsikt i snartenkte strategispill som «Dota 2» og «League of Legends».

Når foreldre med barn som spiller likevel burde gi spillene et ordentlig forsøk, er det fordi det vil gi verdifull innsikt i en stor del av avkommets hverdag som ellers vil være vanskelig å oppnå.

Det kan ta noen timer å komme inn i et spill, men ikke veldig mange. Og har du skjønt ett spill i en gitt sjanger, er resten stort sett enkle å forstå. Så når «Fortnite» er gårsdagens moro og de beveger seg videre til det neste spillet, vil neppe dette overrumple deg i samme grad.

Det kan til og med hende du ender opp med å like det selv.

Tre tips på veien:

1. La ungene sette deg i gang, og la dem være ekspertene, men husk samtidig at de ikke er pedagoger – tålmodigheten må ligge hos deg, ikke dem.

2. Lær grunnkontroller i spill uten fiender som stresser deg. Enten ved å skru dem av, som i den fredelige modusen til «Minecraft», eller ved å gå for voksne spilldramaer som «Firewatch» eller «Gone Home» med fokus på dialog og utforskning.

3. Ikke fokuser på om du er flink eller ikke. Dette handler om grunnferdigheter, ikke å bli e-sport-proff. Og om du synes det er vanskelig å komme i gang, finnes det alltids en bok du kan lese. Kremt.

Trenger du litt hjelp for å komme i gang med dataspill? Du kan kjøpe boka mi fra bokhandlere som Haugenbok, Ark og Norli. Les et utdrag her – og følg meg gjerne på Twitter eller på Facebook-siden til boka.

Martin BergesenKommentar